de to verste dagene i mitt liv....

Jeg viste det kom til å bli tøft og hardt å flytte til andre siden av verden. Men denne plassen er verre en jeg noen gang kunne drømt om. Føles nesten ut som om jeg har flyttet inn i mitt verste mareritt. Jeg er totalt isolert, her er noen butikker, men jeg er den eneste "vestlige" personen på denne plassen noe som ga meg litt av et sjokk. Når jeg hører at andre har det veldig bra blir jeg litt irritert, for jeg hadde virkelig trodd at dette skulle bli en god opplevelse. At det skulle ende i tårer hadde jeg faktisk ikke trodd.

Jeg holdt på å gå opp i limingen på jobb her en dag, da ble det for mye for meg å takle. Jeg ringte hjem, mamma sier "kom hjem", pappa sier " dette går seg til" og Andreas seie " du får sje lov å komma hjem ennå". En gammel pakistaner kom bort til meg og spurte om å få snakke med meg, han sa dette klarer du "be strong" i 1år. Jeg har så lyst å klare dette, men helt ærlig så vet jeg ikke om jeg klarer dette. Skuffer meg selv veldig med å si dette. Men jeg har lovt meg selv å prøve frem til 22 september, har det ikke gått seg til innen den tid er det sayonara, goodbye og snakkes til denne plassen.

for de som lurer så er det dette som er fælt:

• Ingen snakker til meg
• Jeg er helt alene
• Mangler passord av alle slag for å kunne begynne å jobbe
• Klarer ikke å spise
• Bor i en knøtt by
• Er den eneste jenta i på denne plassen.
• Savner familien og Andreas

Dette er bra:

• Finnes en internett kafe
• Har mangotre i hagen

Vell nokk sutring, dersom det ikke blir bedre så ser dere meg hjemme rundt månedskiftet.