lørdag 4. september 2010

de to verste dagene i mitt liv....

Jeg viste det kom til å bli tøft og hardt å flytte til andre siden av verden. Men denne plassen er verre en jeg noen gang kunne drømt om. Føles nesten ut som om jeg har flyttet inn i mitt verste mareritt. Jeg er totalt isolert, her er noen butikker, men jeg er den eneste "vestlige" personen på denne plassen noe som ga meg litt av et sjokk. Når jeg hører at andre har det veldig bra blir jeg litt irritert, for jeg hadde virkelig trodd at dette skulle bli en god opplevelse. At det skulle ende i tårer hadde jeg faktisk ikke trodd.

Jeg holdt på å gå opp i limingen på jobb her en dag, da ble det for mye for meg å takle. Jeg ringte hjem, mamma sier "kom hjem", pappa sier " dette går seg til" og Andreas seie " du får sje lov å komma hjem ennå". En gammel pakistaner kom bort til meg og spurte om å få snakke med meg, han sa dette klarer du "be strong" i 1år. Jeg har så lyst å klare dette, men helt ærlig så vet jeg ikke om jeg klarer dette. Skuffer meg selv veldig med å si dette. Men jeg har lovt meg selv å prøve frem til 22 september, har det ikke gått seg til innen den tid er det sayonara, goodbye og snakkes til denne plassen.

for de som lurer så er det dette som er fælt:
  • Ingen snakker til meg
  • Jeg er helt alene
  • Mangler passord av alle slag for å kunne begynne å jobbe
  • Klarer ikke å spise
  • Bor i en knøtt by
  • Er den eneste jenta i på denne plassen.
  • Savner familien og Andreas

Dette er bra:

  • Finnes en internett kafe
  • Har mangotre i hagen

Vell nokk sutring, dersom det ikke blir bedre så ser dere meg hjemme rundt månedskiftet.

4 kommentarer:

Unknown sa...

Bra du gir deg selv litt tid for å se om det går seg til. Det er alltid tøft å komme til en ny plass hvor man ikke føler seg hjemme i det hele tatt. De første to månedene var også de tøffeste for meg i Frankrike, men det gikk seg til og etter et halvt år trivdes jeg veldig godt. Det blir selvfølgelig noe annet i Malaysia, men kan hende du finner ut at det ikke er så veldig ille likevel..? Det vil, som du skriver, være en opplevelse og erfaring til senere i livet, uansett hva du velger å gjøre. Jeg følger med på bloggen din og tenker på deg. Du er jo tøffa sjøl! :)
Klem

Fru N sa...

Hei Henriette! Tenker at det blir litt kjekkere når du blir kjent med folk og de blir kjent med deg! Lykke til! Og: ingen skam å snu...?
Syns du er veldig tøff!
Hilsen Ingunn (bringsvor n.)

Henriette og Andreas sa...

tusen takk for at dere har troen på meg. Betyr mye å få masse støtte i den tøffeste tiden! Kjekt at dere følger med på bloggen min.!! ;)

Mona sa...

Dette går seg te lille venn! Eg vett søster te Marius og hadde det beintøft i begynnelsen. Prøv å hold ut litt til! Eg vett du kan klara dette! :) Det tar tid å bli kjent med nye mennesker, men når du først har gjort det så vil alt bli så mye kjekkere!
Stooore klem te deg sjønnas!! Gla i deg vettu!